Også i 2012 var planen å kjøre samlet hele veien, unntatt Håkon Thomassen som var enig med seg selv om å prøve «et tidlig brudd». Den smånervøse stemningen på startplassen var derfor mer knyttet til regnvarselet for morgenkvisten - ikke hvilken gruppe vi havnet i- , men at det var varslet regn på morgenkvisten.
Men vi startet i 15 gode varmegrader – akkurat da Sverige startet sin batalje med England i fotball-EM. Vi merket ikke mye til det. Så da vi rullet inn på brosteinen i Gränna, var festen der omtrent som vanlig – til tross for at Sverige akkurat hadde gått på et bittert og ufortjent tap.
Vi nærmet oss Jönköping og köttbullar da vi fikk turens første punktering. Robert fikk for øvrig førsteklasses service i hallen i Jönköping, og fikk nytt dekk i tillegg til bullar och mos. Det nye i år var at vi holdt sammen også ut av Jönköping. Tor Ivar hadde naturlig rollen som kaptein. Han organiserte ti av de antatt sterkeste til å skifte på å dra. Selvsagt en glitrende taktikk for å få oss til å legge oss i selen. Resten skulle ligge bak og konsentrere seg om å henge på. Livet var herlig, veiene tørre, løypetraseen litt ny og trangere et stykke etter Jönköping. Syklene trillet jevnt. Vi holdt god fart. Noen av dem som ikke har vært med å sykle i felt før, fikk denne gysende feltfartsfølelsen som er så herlig. Hjo nærmet seg fortere enn forventet. Vi lå an til under elleve timer – ny rek!
Regndråpene vi møtte på vei ut fra en velsmakende tørket lasagne og kaffe, bekymret ikke mye – i starten. Men regnet vedvarte. Det var mye, det var kaldt, og vi var 13 mil fra mål – nesten halve rittet. Stemningen ble litt stillere i feltet. Tor Ivar måttet ta noen hyppigere turer opp og ned langs gruppa for å forsikre seg om at folk i det minste hadde det greit.
Så kom turens andre punktering. Resolutte menn tok tak, skiftet slange, blåste inn luft. Alt var OK. Ny frisk – i ti minutter... Ny punktering, like resolutte menn. Det skulle bli fire til før vi så målseglet. Enda vi var godt kledd, var kulda godt inne i skrotten. Vi var søkka blaute. Gleden var stor da vi endelig kunne skimte brua ved Askersund. Siste planlagte rast og 26 mil unnagjort. ”Bare” 4 mil igjen. Kaffe og sylteagurk smakte sånn måtelig, men det virket. Lørdag formiddag kl. 09.46 trillet vi inn mot medalje, kald pastasalat og gratis øl! Opptørkingen var så vidt begynt. Livet var i bedring. Og for dem som hadde sin førsteopplevelse med å sykle i felt, var det herlig. Det var brede smil å se. Vi hadde fulgt planen! Vi hadde holdt oss samlet! Det var det nye i år, men det var artig. Og i målområdet ventet Håkon. Han slo oss med en time, men også han hadde hatt et par punkteringer og følt seg ganske pjusk underveis.
Det var nok av dem i den 47. rundan. Arrangøren utbasunerte rekordpåmelding: 23.388 fra 46 ulike land. Tre av dem har deltatt alle 47 ganger! Over 10.000 debuterte.
Etter hvert ble det også rekordmange som brøt, og rekordmange som brøt som måtte vente rekordlenge på å bli tatt hånd om. Et forsøk på å glatte over i starten, gikk over i den klassiske øvelsen i å legge seg flat. Sikkerhetsapparatet var for dårlig for dem som brøt. Dette skal bli bedre.
Bedre kan også trafikksikkerheten bli. Kombinasjonen 20.000 syklister og tungtransport langs samme veien, er mildt sagt dårlig. Kampen for et bilfritt Vätternrundan i 2013 er ikke vunnet. Fortsatt blir vi oppfordret til å si vårt på Facebook-gruppa. Det går an å håpe.
Helga etter Vättern gikk Styrkeprøven. Flere var påmeldt med ”full pakke”, noen skulle stå på fra Lillehammer. Det ble kald tur det.
Nå er Kjell Innset i gang med å organisere ny påmelding. Det er bare å hive seg rundt, for det må innrømmes: Vätternrundan er et høydepunkt i løpet av året.
Det er bare å begynne å glede seg!